Klovneri og alvorlige anklager

Av: Bjørn Christian Rødal.

Det kan virke som at Didrik Søderlind opplevde et tilfelle av kognitiv dissonans da jeg tilbød han dialog over en kopp kaffe. Jeg ønsker dialog fordi dette handler om å finne en bro mellom to verdenssyn som stadig beveger seg vekk fra hverandre. Den type villighet til dialog passet nok ikke inn i hans bilde av en såkalt «ekstremist», og svarte dermed med klovnerier fra Monty Python og dernest med grove anklager.

Førstnevnte kan vi le av, sistnevnte bør klargjøres. Jeg forlot «Alliansen» etter en periode med gradvis mer og mer uheldige uttalelser fra partilederen. Retorikken ble enda mer absurd da jeg trakk meg og gled over i de sære uttalelsene som Søderlind refererer til. Jeg kan ikke holdes ansvarlig for hva partileder Lysglimt har sagt, spesielt ikke etter at jeg forlot partiet. Jeg forstår det også slik at Søderlind ikke har anmeldt de angivelige «truslene».

Det er spesielt kritikkverdig at Søderlind som fremstår som Human-Etisk Forbunds sitt ansikt utad, en organisasjon som mottar over hundre millioner kroner i statsstøtte hvert år, anklager meg for å legitimere fantasier om at han skal henrettes.

En annen falsk anklage fra Søderlind er at jeg beveger meg i miljøer som er gjennomsyret av antisemittisme. Jeg har venner og bekjente som støtter begge sider i Midtøsten-konflikten, og vet hvor skadelig konspirasjonsteorier er for en saklig debatt. At Søderlind beveger seg i et landskap der kritikk av Israel blir definert som antisemittisme bidrar ikke til et sunt debattklima. Den type overforenkling er polariserende.

Men samtidig forståelig. Parter som står fjernt fra hverandre kommer ofte med urimelige og uriktige beskyldninger. Jeg tror derimot på samtale mellom mennesker, så mitt tilbud om dialog over en kaffekopp står derfor ved lag.

Denne artikkelen ble først publisert i VG.