En nasjonal modell for fred i Europa

I oktober 2018 var jeg på to konferanser og en studietur til Kiev for å få et bedre innblikk i situasjonen i Ukraina. Jeg deltok først på Intermarium konferansen som handlet om å danne en geopolitisk blokk i Øst-Europa som et alternativ til EU. Deretter deltok jeg som taler på «Paneuropa Conference». Konflikten i Ukraina er svært skadelig for hele Europa. Den skaper unødvendig politisk splittelse i resten av Europa og da spesielt blant de som står i opposisjon mot EU. Derfor er det viktig og relevant å holde seg oppdatert på utviklingen av situasjonen og finne ut hvordan man kan bidra til fred og forsoning.

Hvorfor ble ingen av intervjuene vist?

Fredag 7. desember ble det avholdt en markering mot FNs migrasjonspakt foran Stortinget. Rett før markeringen mot FNs migrasjonspakt fikk Lena Andreassen og jeg, i kraft av at vi var arrangører og talere, forespørsel om å være med på et intervju fra NRK. Intervjuet ble gjennomført ryddig og teknisk bra og reporteren fra NRK virket fornøyd. Det var flere journalister tilstede foran Stortinget den kvelden og totalt så ga jeg fire intervjuer, ett til NRK, to til TV2 og ett til VG Tv. Ingen av de ble brukt.

Russland, det nære utland og Vesten

Av: Bjørn Christian Rødal

Det diplomatiske forholdet mellom Russland og deres vestlige motparter, hovedsakelig EU og USA, har siden 2014 vært på frysepunktet. En ordkrig har pågått over krisen og konflikten i Ukraina. Noe som tilsynelatende startet  som en lokal og intern disputt mellom forskjellige fraksjoner i Ukraina har blitt til en internasjonal slagmark av retorikk og sanksjoner mellom Russland og de vestlige makter.

Vi har vært vitne til fordømmelse, til og med overraskelse fra vestlige ledere og media rett før og etter at Russland besluttet å støtte Krims krav om uavhengighet og påfølgende beslutning om å innlemmes inn i den russiske føderasjon. Russland har blitt portrettert som aggressiv, ekspansjonistisk og den eneste skyldige i denne situasjonen.

Som alle andre stormakter, har Russland sine egne interesser. Det er dermed ingen grunn til å stole på noe av dem. Denne ensidige fordømmelsen viser enten en mangel på kunnskap og innsikt, eller til og med en uvilje mot å forstå Russlands perspektiv. Denne innstillingen fra Vesten er skadelig for fremtidig samarbeid med Russland og bidrar ikke til å løse den nåværende konflikten. Jeg fremholder at det er mye som kan vinnes på å sette seg inn i det russiske perspektivet og Russlands motiver. Kun ved å forstå Russlands bekymringer og deres motivasjon bak deres handlinger kan vi håpe å fasilitere en konstruktiv dialog og løsning for alle involverte parter.

Historisk kontekst

Debatten og forståelsen av sikkerhetspolitikk i Russland overlevde Sovjetunionens fall og har ikke endret seg signifikant siden. Banket inn i Russlands politiske psyke er en vedvarende følelse av usikkerhet, sårbarhet og behovet for å forsvare sine enorme territorier. Krig og trusselen om invasjon har etterlatt sitt merke i den kollektive russiske mentaliteten. En undersøkelse fra 2009 viser at en betydelig del (37%) av befolkningen opplever at Russland er vedvarende militært truet.

Alt dette gjør at Russland er veldig sensitiv til hva som foregår rundt deres grenser. Det som er like viktig i dette henseende er idéen om en historisk misjon og en sfære av særinteresser i det Russland kaller for «det nære utland». På grunn av historiske årsaker som grensene til det tidligere russiske imperiet og senere Sovjetunionen, så er det mange etniske russere som bor i naboland og nærliggende områder. Da spesielt innenfor SUS (Samveldet av uavhengige stater).

Dette gir grunn til bekymring og politiske utfordringer både for russiske myndigheter og for lederne i nabolandene. Tilstedeværelsen av en etnisk russisk befolkning i disse SUS-landene gir russiske ledere både en genuin grunn såvel som et politisk påskudd til å involvere seg i de indre anliggender til disse landene. Russland ser på seg selv som den store beskytter av alle russere uavhengig av hvor de måtte bo.

 

Russland og SUS

Russland hevder å ha “priviligerte interesser” innen for sfæren av tidligere sovjetrepublikker rundt deres grenser. Russland har interesser innenfor denne sonen med hensyn til handel, økonomisk samarbeid såvel som realpolitiske sikkerhetsinteresser. SUS er rik på resurser som kan forsyne etterspørselen til russisk industri, og de tidligere sovjetrepublikkene representerer også et stort og viktig marked for russiske varer.

Kanskje til og med enda viktigere for russiske interesser er kontrollen over kritisk infrastruktur som olje- og gassrørledninger som forsyner Europa med hydrokarboner. Salg av olje og gass til Europa utgjør en massiv inntekt som Russland sårt trenger, men kontrollen over rørledningene og forsyningen av hydrokarboner kan også brukes som et maktmiddel for å utøve politisk press. Dette er et tveegget sverd som kan kutte begge veier siden Europa og Russland er avhengig av hverandre i dette spørsmålet. Kontroll over rørledningsnettverket er uansett essensielt for russerne, siden det gir dem tilgang til det europeiske markedet.

Russland har også militære baser i mange av SUS-landene og anser dette som en beskyttende buffer rundt sine grenser. Det er derfor ikke overraskende at når vestlige makter blander seg inn i sfæren av tidligere sovjetrepublikker, så er det spesielt provoserende sett med russiske øyne. Russland anser dette sågar som en trussel mot deres nasjonale sikkerhet.

EUs ekspansjon østover

Den europeiske union og Europa er sett på som distinkt fra USA og NATO, men som en del av den vestlige sivilisasjon. Spesielt tidlig på 1990-tallet var EU ansett som «god» i den offentlige russiske retorikken, mens NATO ble ansett som noe fiendtlig. EU er Russlands viktigste handelspartner og har derfor incentiver til å ha fredelige relasjoner med EU, og da spesielt Tyskland.  Men EUs ekspansjon østover og flørtingen med Ukraina som et prospektivt medlem av unionen har snudd Russland i negativ favør mot EU. Grensene mellom EU og andre vestlige institusjoner, som NATO og USA, har nå blitt mindre tydelige i den russiske diskursen.

EUs ekspansjon østover blir av russiske øyne sett på som et ledd i en strategi ledet av vestlige makter for å omringe Russland. Og som et resultat føler Russland seg truet. I henhold til en undersøkelse gjort av EU i 2007 anså over halvparten av den russiske befolkningen EU som en trussel mot deres interesser.

Om denne trusselen er reell eller ikke er mindre viktig i dette henseende, det som gjelder er at Russland og den russiske eliten oppfatter denne ekspansjonen som skadelig for deres interesser, uavhengig av EUs intensjoner. Etter et blikk på krisen i Ukraina kan vi konkludere at den har eskalert som følge av den geopolitiske kampen mellom Vestens hegemoni og Russland.

NATOs ekspansjon østover

Etter den kalde krigens slutt og i tiden mot Sovjetunionens oppløsning inngikk ledelsen blant vestmaktene og Sovjet flere avtaler som blant annet omhandlet gjenforeningen av Tyskland under NATOs banner. Dette ble inngått i bytte mot lovnader om å ikke ekspandere NATO østover, og å respektere Sovietunionens, senere Russlands interesser i Øst-Europa. Og da spesielt innenfor de tidligere sovjetrepublikkene.

Med russiske øyne er NATO en utdatert organisasjon som var opprettet og designet under Den kalde krigen for å demme opp mot Sovjetunionen, og som nå har blir overført til å demme opp mot Russland. Russland har til og med foreslått, uten noe hell, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) som et alternativ til en ny europeisk sikkerhetsstruktur og erstatning for NATO. Den vedvarende tilstedeværelsen og ekspansjonen av NATO er en kilde til stor ergrelse og frustrasjon i Moskva.

Etter en serie av kriser på Balkan tidlig på 1990 tallet og forespørsler fra en rekke land i Øst-Europa om formelt medlemskap i NATO, besluttet NATO i 1994 å ekspandere østover. I Russland ble dette sett på som et stort svik av Vesten. Både på grunn av Russlands gamle historiske forbindelse til regionen, men spesielt på grunn av løftet om å ikke ekspandere østover inn i tidligere sovjetisk territorium. Dette nøret opp under russisk frykt og usikkerhet om Vesten.

NATOs planer for et rakkettskjold med anti-ballistiske missiler i Øst Europa, ledet av USA, bidro ikke til å berolige russerne. Frykten for NATO, “den gamle” fienden, fant nye grunner til å vokse frem i Russland. Det kan argumenteres at denne ekspansjonen inn i Øst-Europa og planene for rakkettskjoldet var en unødvendig provokasjon som fremmedgjorde Russland fra Vesten. Hvilket ødela mulighetene for fremtidig samarbeid og vennlige relasjoner.

Alt i alt har det vært en mengde av hendelser der NATO og Vesten har fremmedgjort seg selv overfor Russland, og fra det russiske perspektivet, utnyttet Russlands midlertidige svekkelse i etterdønningene av Den kalde krigen. I denne listen av hendelser så kan vi plassere to bølger av NATO ekspansjon østover i 1999 og i 2004, planer for rakkettskjold i Øst Europa, «Operaton Allied Force» i Kosovo og støtte til fargerevolusjonene i Georgia og Ukraina. Alle disse hendelsene har brakt Russland på kant med Vesten og det burde ikke være overraskende når Russland velger å ta en mer fremoverlent og bestemt tilnærming til Vesten når de opplever at deres interesser er truet.

USA, NATO og normer i internasjonal lov

Konfrontasjonen mellom Russland og Vesten er ikke noe nytt. Dette er noe som har pågått over lang tid. Uten å trekke inn de lange historiske linjer, holder det å gå tilbake til konflikten i Kosovo i 1999. Siden den tid har skillelinjene mellom Russland og vestmaktene, representert ved NATO, blitt tydeligere. NATO-landene grep inn i Serbia uten et FN-mandat, og Russland hadde sterke motforestillinger mot denne intervensjonen, selv om Russland spillte rollen som forhandlerog stilte opp med fredsbevarende styrker til regionen i senere tid.

Denne interessekonflikten og sammenstøtet mellom motsettende verdenssyn ble på nytt åpenbart da USA invaderte Irak i 2003, der Russland motsatte seg invasjonen. Invasjonen av Irak viste russerne at man kunne forvente seg unilateral adferd fra USA og NATO, uten at de konsulterte Russland som en strategisk partner eller at deres synspunkter ble tillagt noe vekt. Dette mønsteret av vestlige intervensjoner har gjentatt seg gjennom Den arabiske våren, og Russland har konsistent tatt siden til de sittende regimene. Den vestlige støtten til opprørere både i Libya, Egypt og senest i Syria har gjort skillelinjene mellom Russland og Vesten enda dypere.

Den sterke støtten til Assad i Syria kan forklares tofoldig. Først bør vi se spesifikt på Russlands umiddelbare og konkrete interesser i Syria som ville bli truet dersom Assad skulle falle. Som en gammel klient av Russland har Syria tillatt russiske marinebaser på deres territorium og gitt dem innflytelse i regionen. Frykt for at radikale islamister kan krysse grensene og innta Russland spiller også en rolle. Men dette er ikke nødvendigvis Russlands eneste bekymring.

Den andre grunnen, og kanskje minst like viktig, er at Russland har inntatt posisjonen som forkjemperen for statlig suverenitet og har vært en motstander av en presedens som kan svekke statlig territorial integritet. Å motsette seg dette har vært i Russlands interesse, gitt landets interne problemer med separatistbevegelser på russisk territorium. Men også fordi dette demmer opp for et vestlig hegemoni med utspring i USA. Moskva og den russiske eliten vil gå langt for å stoppe en presedens som kan brukes mot dem selv. Russland har argumentert at det finnes en stor fare for uro og destabilisering hvis prinsipper i internasjonal lov ikke følges, slik som suverenitet og ikke-intervensjon.

Vi kan derimot se et skifte i argumentasjonen om internasjonal lov i favør av selvråderett når det kommer til Krim. Russland hadde tidligere krevd i Kosovos tilfelle at kun Serbia og det serbiske folket som en helhet kan gi sitt samtykke til Kosovos løsrivelse og uavhengighet for at det skal være legitimt. Men i Krims tilfelle ble det kun avholdt folkeavstemning i Krim-regionen, og ikke i Ukraina som en helhet. Dette er i rak motsetning til hva Russland har ment tidligere med tanke på Kosovos uavhengighet fra Serbia.

Men et skifte i argumentasjonen er ikke kun å finne hos Russland. Det samme kan sies om USA og en rekke europeiske land. Med hensyn til Abkhazia og Sør-Ossetia i Georgia har Vesten lagt seg på linjen om territorial integritet for stater, akkurat det samme som i tifellet med Krim i Ukraina. Retorikken som blir brukt er innenfor rammene av internasjonal lov. Russland har argumentert for Krim-befolkningens selvråderett, hvor majoriteten er etniske russere. På den andre side har vestmaktene, sammen med Kiev-regimet, argumentert i favør av territoriell integritet og statlig suverenitet.

Dette er et rollebytte og i sterk kontrast til partenes tidligere standpunkter når vi ser tilbake på spørsmålet om Kosovos uavhengighet i 1999, invasjonen av Irak i 2003 og støtte til opprørere i Libya og Syria. I disse sakene fremstår Russland som forkjemperen av statlig suverenitet og doktrinen om ikke-intervensjon. Vestmaktene på sin side promoterte selvråderett og intervensjonskrig, med eller uten FN-mandat, på såkalt humanitært grunnlag og i demokratiets navn. Når det kommer til Krim har Russland og Vesten tilsynelatende byttet posisjon. Den presedensen som Vesten har satt med hensyn til intervensjon i staters indre annliggende blir nå brukt mot dem selv i tilfellet Krim.

Hva motiverte Moskva til et slikt drastisk tiltak? Vi kan tenke på det som et tilsvar mot Vesten. Basert på hva vi har sett så langt i denne artikkelen kan vi si at Russland hadde et behov for å forsvare det de anså som sine interesser i regionen, samt å hindre ytterligere vestlig ekspansjon, kombinert med makten og muligheten til å gjøre det. Ikke kun hadde Moskva et behov for å beskytte sine interesser mot ytterligere inngrep fra vestmaktene, men de var også i besittelse av makt og ressurser til å gjennomføre effektive mottiltak. Russland av i dag er ikke Russland av 1990-tallet eller det tidlige 2000-tallet. Russland har vokst betraktelig i makt og styrke siden den gang, og selvhevdelse er tilbake på agendaen.

Man kan lett komme til den konklusjon at argumenter og provisjoner innenfor internasjonal lov er lite mer enn instrumentell rettferdigjøring som holder lite substans på egen hånd. Basert på disse observasjonene kan man si at den sterkeste attributten til internasjonale konvensjoner og lover er at de gir et rammeverk som disse interessene som ofte primale og voldelige krefter kanaliseres igjennom. Behovet for å rettferdigjøre i henhold til et lovprinsipp eller et ideologisk konsept kan sette visse begrensninger på ellers uhildet og rå makt. Men vi må aldri glemme at tilstedeværelsen av realpolitisk makt alltid vil være tilstede og sette føringer for hva som skjer.

Russlands ambisjoner og stormaktsstatus

Identiteten som en stormakt er integralt i Russlands selvbilde og forståelsen av landets plass i verden. Etter sin midlertidige nedgang på 1990-tallet er Russland nå på vei til å konsolidere sin stormaktsstatus på nytt og å bygge opp sitt internasjonale image. Ambisjonen for at Russland igjen skal bli en stormakt er svært tydelig blant russiske eliter, og idéen om en stormakt former helt tydelig den russiske utenrikspolitikken.

Man kan ikke undervurdere det behovet en stat slik som Russland har for å bli respektert og tatt på alvor av de andre store spillerne på den internasjonale arenaen. Russland opplever at landets interesser ikke har blitt respektert av de vestlige motpoler de siste tiårene, og dette nører opp under russernes fiendtlige innstilling mot Vesten.

Beslutningen om å innlemme Krim som en del av den russiske føderasjon har vært skadelig for Russlands image i Vesten. Som påpekt tidligere i artikkelen anser Russland forholdet til Vesten å være av strategisk høy verdi. Derfor må vi bare anta at de geopolitiske beveggrunnene som får Kreml til å ta en slik beslutning er av en høyere orden enn å bevare gode relasjoner til USA og EU. Men selv om relasjonene til Vesten blir ødelagt, kan de alltids håpe på å bli fryktet og respektert som en stormakt.

Konklusjon og mulige løsninger

Når det kommer til å håndtere Vesten har Moskva lært at de alltid vil bli ansett som en «outsider» og at deres interesser ikke automatisk vil bli respektert. De har lært at hvis Russland oppfattes som svak så vil dette utnyttes og den eneste måten å avskrekke aggresjon som går imot russiske interesser er ved å holde en stram linje støttet opp av konvensjonelle så vel som kjernefysiske våpen. Den russiske persepsjonen av Vesten kan forklare oss hvorfor Russland handler slik som de gjør.

Det er rimelig å anta at frykten for at Ukraina skulle en dag bli NATO-medlem, eller «kun» et medlem i EU, var motivasjon sterk nok for Russland til å iverksette mottiltak under krisen i Ukraina. Annekteringen av Krim, ja til og med det resolutte tiltaket i Georgia i 2008, kan bli sett på som et tilsvar på hva Russland oppfatter som vestlige inngrep. At dette var mottrekk som Russland anser som helt nødvendig for å beskytte sine interesser i regionen rundt sine grenser.

Vi kan selvfølgelig også anta at andre motiver slik som nasjonal stolthet og personlige ambisjoner også spiller en rolle, men gitt den unilaterale atferden til USA og NATO siden 1990-tallet og vestlig ekspansjon inn i tidligere sovjetrepublikker så er det rimelig at anta at slike motiver spiller en annenrangs rolle til hva som oppfattes som nasjonale interesser.

For å kunne ha en konstruktiv dialog så er vi i Vesten nødt til å forstå det russiske perspektivet, og hva de anser som sine legitime interesser. Dette er på ingen måte å foreslå at man alltid skal gi etter for russiske krav, men å bli mer sensitiv og taktfull. Respekt for og anerkjennelse av den russiske interessesfæren rundt deres grenser og en erkjennelse av Russlands tilbakekomst i rollen som en stormakt vil legge et grunnlag for å etablere fredelige relasjoner med Moskva.

 

Litteraturliste

Allison, R. (2013). “Russia and Syria: explaining alignment with a regime in crisis”, i International Affairs (89:4), s. 795-823.

Antonenko, O. (2007). “Russia and the Deadlock over Kosovo”, i Survival (49:3), s. 91-106.

Antonenko, O. and B. Giegerich (2009). “Rebooting NATO–Russia Relations”, i Survival (51:2), s.13-21.

Averre, D. (2009). “From Pristina to Tskhinvali: the legacy of Operation Allied Force in Russia’s relations with the West”, iInternational Affairs (85:3), s. 575-591.

Charap, S. (2013). “Russia, Syria and the Doctrine of Intervention”, i Survival (55:1), s. 35-41.

Mankoff, J. (2011). Russian foreign policy: the return of great power politics.  Lanham, MD: Rowman & Littlefield.

Neumann, I. B. (2008). “Russia as a great power, 1815–2007”, i Journal of International Relations and Development (11:2), s. 128-151.

Remington, T. (2012). Politics in Russia. London: Pearson.

Sakwa, R. (2008). “„New Cold War‟or twenty years‟ crisis? Russia and international politics”, i International Affairs (84:2), s. 241-267.

Tsygankov, A. P. (2013). Russia’s foreign policy: change and continuity in national identity. Lanham, MD: Rowman & Littlefield Publishers.

Denne artikkelen ble først publisert på  KULTURVERK 24. november 2018.

Syntetokratiet og dens tradisjonelle og bærekraftige avløser

Vår nye konservative bevegelse har sett en stor fremvekst de siste årene. Dette har ligget i eimingen lenge og er en helt naturlig motreaksjon på det blindsporet som den vestlige verden har kjørt seg fast i.

Av: Bjørn Christian Rødal.

Begrepene «venstre» og «høyre» har mistet sin betydning, og står igjen som hule identitestmarkører. Det ideologiske hegemoniet som nå sitter med definisjonsmakten bruker ofte «høyreekstrem» som en merkelapp på alle som ikke faller inn under deres egen paraply. Dermed har de ved sin egen logikk plassert seg selv som «venstreekstrem». Denne ideologiske aksen som de benytter seg av er ikke økonomisk betinget, men er heller en verdi-kulturell akse. Økonomiske standpunkt er sekundært i denne definisjonen. Det som omtales som «høyresiden» i moderne politisk kontekst er i sannhet en «venstreborgerlig» liberalisme som er altfor villig til å gi etter for krav og press fra radikale «venstresosialister».

Det ideologiske fellestrekket hos denne «venstresiden» kan summeres opp i et ord; syntetokratisk. I denne sammenheng er ordet «syntetisk» en betegnelse på en mekanisk, kunstig og unaturlig tilnærming til livet. Man kan betegne hele denne hegemoniske «venstresiden» som et syntetokrati. Syntetokratiet springer ut av modernismen og moderne tankegang. Kjernen i denne syntetiske tankegangen er tuftet på en naiv overbevisning om lineær progresjon, «evig vekst», «moralsk fremskritt» og «likhet». Dette syntetokratiet er ikke bærekraftig i kraft av sin interne logikk.

Den moderne verdensorden søker til enhver tid å underlegge seg flere og flere sider av tilværelsen. Den jobber for å sentralisere mer og mer makt under sin superstruktur, samtidig som at den ignorer behovet for lokale tilpasninger og egenskaper. Denne prosessen underminerer seg selv, og kommer til å fortsette helt til syntetokratiet kollapser under sin egen vekt. Dette skjer på grunn av at slike strukturer blir topptung og stadig mer byråkratisert. Et eksempel på dette fra historien er Sovietunionen, men Sovietunionen er på ingen måte unik i dette henseende. EU er også et globalistisk prosjekt som nå vakler under sin egen vekt. Men kroneksemplet må være det globale bank- og finanssystemet. Finanskrisen i 2008 er bare smakebiten på hva vi har i vente hvis vi ikke tar de riktige grepene.

For å si det veldig enkelt; det finnes ikke noe som vokser inn i himmelen, og «historiens endepunkt» er ikke et utopia. Kollapsen som modernismen frembringer kommer til å ta plass over flere dimensjoner.

Økologisk er dette også allerede godt på vei. Ifølge Dag Jorund Lønning, forfatteren av Jordboka, så taper vi ca. 0,5 %- 1 % av den dyrkbare jorden hvert år globalt ved at vi utarmer matjorden vår. Dette er fordi jordsmonnet blir redusert kun til et «vekstmedium» og ikke som en levende helhet som vi mennesker er i symbiose med. Dette er fordi vi har en mekanisk tilnærming til livet der alt blir redusert til sin laveste fellesnevner. Økosystem og folkegrupper har over hundretusener av år tilpasset seg sine lokale omgivelser. Og vi mennesker har tradisjonelt sett funnet frem til lokale løsninger som har sikret vår sameksistens med resten av naturen. Hvis man forstyrrer den lokale og naturlige balansen, medbringer dette fatale konsekvenser. Derfor er denne syntetiske og moderne tankegangen en direkte trussel mot vår overlevelse.

Kjærlighet er også noe som reduseres til sin laveste fellesnevner. Kjærlighet er kun betraktet som kjemiske og «mekansike» prosesser i hjernen, fri for sine metafysiske størrelser. Derfor lider også kunsten samme skjebne som resten av samfunnet. Edelhet i moderne kunst er så å si fraværende.

To andre viktige dimensjoner hvor syntetokratiet også ignorer lokale tilpasninger, er kultur og politikk. Kulturelt sett er vi konfrontert med en oppløsning av tradisjoner og identitet. Tradisjon og identitet er det som gir oss en retning og et fellesskap som et folk. Dette er en nødvendig forutsetning for et velfungerende samfunn med høy tillit.

Et eksempel på en særnorsk tradisjon er odel. Odelen er eldre enn grunnleggelsen av Norge og blir referert til som en etablert sedvane både i Frostatingsloven og Gulatingsloven. Og Grunnloven av 1814 stadfester i § 107: «Odels- og Aasædesretten maa ikke ophæves.»  Odel garanterer ansvarlig forvaltning av jord og gods på tvers av generasjoner. Odelen knytter mennesket til jorden og landet, og gir oss som et folk røtter og tilhørighet.

Problemet i seg selv er ikke at slike syntetiske systemer før eller siden kollapser. Problemet er derimot at det drar med seg mange uskyldige i dragsuget når det først velter over ende. Syntetokratiets dager er merket og vil komme til en ende. Spørsmålene i denne sammenheng er bare hvor voldsom vil omveltningen til et nytt system være? Greier vi å gjennomføre denne omveltningen fredelig? Hvor mye vil gå tapt før syntetokratiet møter sitt endelikt? Og hvor lang tid vil dette ta? Jo lenger dette får holde frem i sitt spor, desto større og mer smertefull blir kollapsen.

Når det kommer til vår egen bevegelse bør vi bruke begrepet konservativ eller tradisjonalistisk for å betegne den politiske vekkelsen som pågår over hele Vesten. Det utslitte begrepet «høyre» inneholder ikke lenger betydningen av hva vi er. Fordelen ved å konsekvent bruke begrepet konservativ eller tradisjonalistisk er at disse begrepene er mye mer treffende og beskriver bedre hvem vi er. Samtidig distanserer dette oss fra den globalistiske og borgerlige «høyresiden» som egentlig opererer under de kultur-ideologiske betingelsene til «venstresiden».

Dette er en kulturell kamp på et dypere plan enn politikk om barnehageplasser, rentefot og skattelette. Selv om slike saker i og for seg er viktige, så handler denne kampen om nasjonens grunnlegende identitet og samhold. De egentlige motsetningene er mellom det lokale og organiske på den ene siden og det sentraliserte og syntetiske på den andre siden. Med andre ord Den Naturlige Orden mot Syntetokratiet.

Det etablisamentet som nå er på vei ut er en sammensmeltning mellom en nyliberal globalistisk «crony capitalism» på den ene siden og en kulturell «ny-marxisme» på den andre siden. Det disse har til felles er at de begge er barn av modernismen.

Det syntetiske venstreliberale hegemoniet er godt organisert og har flere mennesker som jobber fulltid mot god betaling for å spre sitt narrativ. «Venstresiden» har, siden de fikk definisjonsmakten i samfunnet, dannet et nettverk bestående av diverse interesseorganisasjoner, journalister og andre grupperinger. Millioner av kroner fra både private og offentlige midler pumpes inn i denne ideologiske sumpen av diverse NGO’er og andre organisasjoner for å vedlikeholde hegemoniets verdensbilde.

Dette nettverket av organisasjoner jobber aktivt og systematisk for å undertrykke enhver fri og åpen debatt som ikke bekrefter deres eget verdensyn. Dette har sitt utspring i modernismens reduksjonistiske og totalitære tankegang.

Denne tankegangen er «mekanisk». Den trenger derfor alle sine bestanddeler i sitt ideologiske maskineri til å kverne i takt. Hvis ikke går det i stå og kollapser. På grunn av dette frykter alle som tilhører modernismens menighet en fri og åpen debatt der «dissidenter» får komme til orde. Nettopp fordi dette representerer en eksistensiell trussel mot deres mekaniske og totalitære ide-hegemoni.

Disse gruppene i hegemoniets «sump» representerer kun en marginal gruppe mennesker. Til tross for dette har de greid å fremstille seg som forkjempere for den allmenne interesse. De gjentar og referer til hverandre som sannhetsbevis for sin egen ideologiske virkelighetsoppfatning. De fremstiller ofte seg selv som representanter for «de undertrykte» og er på konstant leting etter nye «ofre» som de kan hegne om. Denne smale gruppen mennesker som har tilrøvet seg definisjonsmakten har ofte en helt forskjellig bakgrunn fra de som man angivelig skal beskytte. De tilhører en «snakke-klasse» som skyver alle verdens «ofre» foran seg for å oppnå sine mål om en «global» og «liberal» verden.

Hvis vi i den konservative bevegelsen skal komme oss noen vei og bli en reell politisk kraft med tyngde så trenger vi også flere folk som jobber på fulltid med å bringe frem vårt narrativ og vår verdensanskuelse. Vi må organisere oss og danne et økosystem av organisasjoner innenfor politikk, kultur, underholdning, media, miljøvern og andre samfunnsområder. Det er viktig å skape en synergieffekt mellom disse forskjellige initiativene, slik at vi gjør hverandre sterkere.

Vi kan ikke regne med å være enige i alt, men det betyr ikke at man ikke kan samarbeide om felles mål. Vi må ha en pragmatisk holdning og se på det større bildet og på generasjonene som kommer etter oss. Det innebærer også prinsipet om «Don’t punch right». Skal vi ha en sjanse til å overleve må vi ha en felles front der man ikke «tar avstand» fra hverandre. Men heller utvikle en internkultur der man kan være saklig uenig på enkelte punkter. Det som uansett binder oss sammen må alltid være et overordenet mål om nasjonal frihet, selvstendighet og selvråderett. Og i opposisjon til de etablerte globalistiske kreftene som selger ut Norge gradvis, bit for bit.

Dette innebærer at vi fronter en realpolitikk innen både forsvar, utenriks, økonomi, landbruk og matproduksjon. Vi trenger en politikk som gjør Norge robust og uavhengig under kommende globale kriser. Hvis vi er forberedt, kan man faktisk komme godt ut av en krisesituasjon og ta en ledende rolle i gjenoppbyggingen av en mer tradisjonell og bærekraftig samfunnsorden her i Vesten.

Så langt har vår bevegelse i stor grad bestått av dugnadsinnsats og iherdige idealister som har jobbet frivillig uten lønn på sin fritid. Dette er et livsviktig element som vi må ta med oss videre, dette er selve livsgrunnlaget for bevegelsen. Men vi trenger også folk i full stilling som kan jobbe med dette på heltid. Resett er et godt og profesjonelt eksempel på dette. Men det er plass til mye mer enn Resett i dette nye miljøet som nå vokser frem. Denne kombinasjonen av profesjonelle som jobber for bevegelsen på heltid sammen med dugnadsinnsats fra aktivister er helt essensielt skal man ha en mulighet til å ta et oppgjør med definisjonsmakten og syntetokratiet.  Vi kan ikke slå hegemoniet i deres eget spill, derfor må vi definere nye regler og ta initiativet.

Vår styrke er i vår lidenskap og dedikasjon. Vår taktikk må være disruptiv og asymmetrisk informasjonskamp. Vi må påpeke hykleriet og dobbeltmoralen, latterligjøre og skandalisere status quo. Vi må angripe syntetokratiet ved å avsløre deres falskhet og dermed underminere deres troverdighet. Vi må snu diskursen og sette premisset for debatten. Vi kommer ikke noen vei før vi har endret det ideologiske klima i Norge, og vi er faktisk allerede godt på vei.

Vi må fravriste definisjonsmakten ut av hendene til disse syntetokratiske globalistene og erstatte det med naturlige sunne verdier basert på en lokal og organisk tankegang. Dette vil faktisk på sikt dempe konfliktnivået mellom forskjellige grupper i samfunnet, og mellom forskjellige sivilisasjoner, når man begynner å respektere hverandres naturlige avgrensninger. Dette er fordi vi oppnår en harmoni mellom sfærene. Eller for å si det på en annen måte; gode grenser gir gode naboer.

Det må være et hårreisende skue for den eldre og mer hederlige venstresiden å bivåne forfallet til sine «ideologiske etterkommere». De konservative kreftene på venstresiden trenger faktisk vår hjelp til å ta et oppgjør med galskapen som har spredt seg som en pest blant egne rekker. Her må vi være åpne til pragmatisk samarbeid på tvers av gamle skillelinjer.

Det nye konsensus som skal bære oss fremover som en nasjon og kultur er ikke nådd enda. Men en pekepinn på hvordan den kommer til å se ut er at den bør innheolde sterke elementer av tradisjonelt liv og lære.

Det er lett å tro at løsningen på dagens problemer er å «skru tiden tilbake». Men tiden ruller ikke tilbake selv om den går i sykluser; den oppfører seg heller som en spiral. Derfor bør vi bytte ut modernismen og troen på «det evige fremskritt» med en futurisme tuftet på tradisjonelle og bærekraftige verdier.

Denne artikkelen ble først publisert på resett.no 28. mars 2018.